Om det der samiske. Mer lappegnag.

Jeg leste engang et blogginnlegg om det å være same, som ble fulgt opp med en kommentar i kommentafeltet som var sånn: jajajajaJA, men jeg skjønner ikke at samer må være så....samiske lizzm???
Og det er jo ikke et vidunderlig originalt menneske som har skrevet det, det er et argument man støter på ofte og i mange sammehenger. "Det er ok for meg at du finnes, men må du absolutt være så samisk/homofil/kvinnelig/transete/valgfri oppfattet ikkenormativ benevning?"

Ja.
For tenk at vi må det.
Ellers er det knappest noe vits å være akkurat det man er, hvis man må drive å passe seg for i hvor stor grad det vises, i tilfelle det støter noen som i prinsippet ikke har noe i mot oss altså.
Og faktisk er det ikke derfor du kan møte meg i både kommager og luhkka og det som verre er. Det er ikke fordi "jeg absolutt må være så samisk". Det er fordi jeg synes det er fint. Knallfint, faktisk. Og hvem vil ikke være fin? Jeg vil være fin!

Og så er det en ting til. Og dét har med det å vises å gjøre:
Min nordnorske identitet er vel så sterk som min samiske. Jeg er finnmarking før jeg er noe annet. Men så har det blitt sånn, gjennom årtier og århundrer med etnisk forskjellsbehandling, år etter år med skam og aktiv glemming og polarisering, at det å ha en nordnorsk identitet nærmest inkluderer en avstandstagning til det samiske. I Nordnorge er det nordmenn, og samene. Og så er det jo en god del blandings da, men de er liksom ikke verken det ene eller det andre, det vil si, det er det ene eller det andre. Man er lapp, fordi det er noe alle vet, at det der er egentlig ei lappeslekt, uansett hvor mye man går i dress og feirer søttenemai så unnslipper man ikke samfunnets kunnskap om slekten,
eller så er man for guds skyld ikke lapp, finnes ikke sameblod i min familie, hysj med seg! Nå blir farmor hysterisk!
Skjønner? Man er bare nordmann så lenge man klarer å ikke være same.

Så da tar man fram helgelandskongene og Petter Dass og handelshuset Mack! Tore Hund og nordlandspols og pomorhandelen og Vardøhus festning! Skjithelveteskåken! Palatalisering og tonemdøvhet! Motstanden under krigen og finnmarkspors! Ka Farsken! KA FARSKEN! Leke med sprengstoff fra krigen! Ottar, grenseflyttinger og overmakten sørfra! Fiskeriet og torsken og Kor e hammarn Edvart! August og Landstrykere og tromsøpalmen og vinden i Bodø og isen som trakk seg tilbake for titusen år siden og Oluf og fiskarbonden.
Og midt i alt dette, er det veldig viktig for mange at man ikke er så mye som en tiendedels same. For da blir det liksom litt ødelagt.

 Jeg skjønner ikke hvorfor det ene skal utelukke det andre. Jeg mener...er det ikke en kortslutning her en plass?
Jeg er så lei av det. Jeg vil ha alt det der artige og fine nordnorske, all historien og alle historiene, for jeg HAR jo alt det der, det er nettopp dette jeg kommer fra, og det betyr ikke at jeg ikke er same. For det er jeg jo. Også.
Jeg har både handelshus og rallare og reingjetere og skolter og tilogmed svensker i de oppadstigende rekker. Og for meg betyr det ikke at jeg må være stille om han der som snakka samisk, bare fordi jeg er i slekt med han der som hadde handelshus og poståpneri. Sjøl om, la oss være ærlige, visse deler av famlilen nok helst ville ha hatt det sånn.
Stille.
Så da blir jeg nødt å vise fram det samiske for å ikke fortsette å skjule det.
Kofta mi betyr ikke at jeg tar avstand fra Elias Figenschou til fordel for Iver Jåks (okei, så foretrekker jeg Jåks)(altså hvem gjør ikke det), selv om jeg får inntrykk av at mange leser det sånn, men det å ikke gå i kofte impliserer nesten å ta avstand fra Jåks. Eller ofte.
Og det må det bli en slutt på/med.

Så.
Heia Nordnorge! Lålelåle lå!
Og ka farsken!